"Nå som damene er på full fart inn i alle posisjoner i arbeidslivet blir det neppe noe mindre grining fremover" - Eva Grinde, DN mandag 10. desember 2018. En ganske håpløs kommentar selfølglig. Hun ønsker å provosere.
DN er ofte tynn på mandager. Så kompenserer vi ved "å klemme til" tenker vel hun og hennes oppdragsgivere i Christian Krohgs gate 16. De sitter jo håpløst langt fra aktualitetene i avisgata litt lenger opp i byen.
Og aktualiteten Grinde sikter seg inn mot er Venstre's Trine Skei Grande. Grande tar lett til tårene. Av taktiske årsaker antyder Grinde. Men forskning viser også at kvinner gråter 3-5 ganger oftere enn menn grunnet fravær av det mannlige hormonet testosteron. Finurlig nok er tårer utløst av emosjoner komponert annerledes de som oppstår etter trekk på øyet e.l. Emosjonelt sterke tårer er fyllt med proteiner som gjør at de renner svært sakte nedover kinnet. For på denne måten tydelig kommunisere med omgivelene at "nå er jeg sinna/irritert/frustrert/...(stryk det som ikke passer). Dermed gis omgivelsene anledning til å tilpasse seg og agere på bakgrunn av vedkommendes mentale tilstand.
At kvinner og menn er ulike vet vi jo. Men alle mennesker er jo det - ulike. Testosteronnivået varierer også blant menn. Deres evne til å undertrykke emosjoner tilsvarende. Spørsmålet blir dermed hva du gjør når andre viser sterke følelser uavhengig av kjønn. Hvordan takler du det? Eller omvendt: hvordan takler du at din motpart, leder eller kollega ikke viser følelser i det hele tatt. Til tross for situasjonens alvor/viktighet/nederlag/...(stryk det som ikke passer)? Empati og evne til innlevelse er uvurderlig i mellommenskelige relasjoner. Også på jobb. Og tårer skal ikke alene vinne diskusjonen. Det mener neppe hverken kvinner eller menn.